Fremskrittspartiet (FrP) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet ble grunnlagt i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977. Siv Jensen fra Oslo har siden høsten 2005 vært partiets parlamentariske leder, og ble på landsmøtet i 2006 også valgt til formann (fra 2009 kalt leder), etter at Carl I. Hagenhadde innehatt vervet i 28 år. Per Sandberg fra Levanger er 1. nestleder og Per Arne Olsen fra Tønsberg er 2. nestleder. FrPs ungdomspartiheter Fremskrittspartiets Ungdom. Partiets stortingsgruppe består av 41 representanter etter stortingsvalget 2009, da partiet oppnådde sin høyeste oppslutning noensinne med 22,9 %. FrP er dermed landets nest største parti, og er det største opposisjonspartiet på Stortinget. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk. FrPs partisymbol er et rødt eple, og partiets motto er for folk flest.
Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Endringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.Siv Jensen leder partiet i dag.Foto: Kjetil Ree Fremskrittspartiet definerer seg som et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn». Partiets hovedmål - og navn - var opprinnelig «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep»[2], og i løpet av 1980- og 90-tallet ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land også en hovedsak for partiet. De siste årene har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn hva de andre partiene vil. I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av enkelte også karakterisert som høyrepopulisme[3].
Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to ereiendomsretten; Frp mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den friemarkedsøkonomien, som Frp anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.[4] Frp trekker frem uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn. Med dette mener partiet at dets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.[4]
Frp er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. Frp ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av investitur. Partiet vil også arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.[4] Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Det mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.[4]
Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Hovedidéen i dets økonomiske politikk er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og byråkratiet må bygges ned, og at staten dermed bare skal utføre oppgaver som private ikke kan løse selv.[4] Som en konsekvens av dette ser Frp det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentligekarteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.[5] Frihandel anses av Fremskrittspartiet for å være et gode. Det mener at dette fører til fornuftig fordeling av ressurser og lavere priser, i motsetning til proteksjonisme som på lang sikt ikke vil lønne seg.[5] Frp går også inn for et mindre regulert arbeidsmarked, lavere skatter og avgifter og økt produktivitet i offentlig og skjermet sektor, da det mener at disse tingene vil føre til økt økonomisk vekst med en påfølgende økning i velferdsnivået.[5] Fremskrittspartiet er ikke udelt negative til vekst i offentlig sektor, men er klare på at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. Frp ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og vil heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget kan fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.[5] Frp ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, og uten politiske inngrep eller reguleringer.[5]
Frp mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. Frp mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan Frp tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.[6] Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener også at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er Frp motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.[6] I narkotikapolitikken mener Frp at opplysning og holdningsskapning må være hjørnestenen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. Frp støtter også forsøk med bruk avsprøyterom.[6]
Frp anser dagens norske innvandringspolitikk som for liberal, og mener at den ikke kan videreføres. Det mener at behovet for arbeidskraft primært må dekkes innenfor landets grenser, og at et eventuelt behov for ytterligere arbeidskraft primært må dekkes innenfor EØS-området. Det mener videre at arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området kun må skje i begrenset omfang og med en innskrenket mulighet for varig opphold i Norge.[7] I flyktningespørsmålet jobber Frp for en modell der flyktninger hjelpes i sine geografiske og kulturelle nærområder, der den norske stat kan bidra til å dekke utgiftene til flyktningmottak fremfor å ta flyktningene til Norge.[7] Frp mener at innvandring av asylsøkere vil kunne føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge, og at denne innvandringen må begrenses for å forebygge konflikter i det norske samfunn. Frp ønsker også at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger. Frp vil også at kriteriene for å gi asyl skal tolkes strengt.[7] Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.[7] Frp har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta i mot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker.[7] I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.[8]
Fremskrittspartiets forløper var «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» (ALP) som ble stiftet på Saga kino den 8. april 1973. I sin hovedtale gikk Anders Lange til et frontalangrep på i første rekke de høye skattene, men også på de politikerne som han hevdet var skyld i disse.[9] Forretningmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke, var blant de aller første, kjente personene som gav sin støtte til ALP. Han var også tilstede på Saga kino under stiftelsesmøtet.[10]Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter. Den 16. mai samme år holdt Lange sin første tale på Youngstorget. Den danske stifteren av Fremskridtspartiet, Mogens Glistrup, var også en av talerne. Tilskuertallet var på ca 4 000.[11] ALP fikk 5,1% oppslutning på den første meningmålingen det var med på. Målingen ble foretatt av TNS Gallup for mai og ble publisert i juni. «Anders Langes skattenekterparti har stått seg inn i det politiske barometer med et brak», skrev VG på forsiden.[12] Målingen viste at ALP fikk mesteparten av oppslutningen på bekostning av partier som Høyre, AP og Det Nye Folkepartiet (Det Liberale Folkepartiet).[13][14] Under valgkampen i 1973 lovte Lange at han, ved et eventuellt flertall, skulle avskaffe statsskatten, samt kutte statsbudsjettet med 9 milliarder kroner (ca 1/3).[15] I 1974 brøt deler av FrP, med Kristofer Almås og daværende stortingsrepresentant Carl I. Hagen i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og 90 % (ifølge FrPs egen historie) av Reformpartimedlemmene vendte tilbake til FrP. Anders Langes Parti byttet navn til Fremskrittspartiet i 1977. Ved Stortingsvalget 1985 kom FrP inn på Stortinget med to mandater, mens sittende statsministerKåre Willochskoalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget. I mai 1986 stilte Willoch kabinettspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften, og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt. FrP var fra begynnelsen av et populistisk mini-parti som balanserte på sperregrensen uten å klare å fange oppmerksomheten til større velgermasser. Dette forandret seg drastisk under kommune- og fylkestingsvalget høsten 1987 da Hagen mottok det omtalte mustafa-brevet. I innspurten av valgkampen leste Carl I Hagen høyt fra brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnet og farlig innvandrerne er. «Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland» proklamerte en rystet Hagen, før han leste om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, der kirkene skulle rives og erstattes av moskeer. Brevet viste seg senere å være falskt.[16][17][18][19] Men effekten av brevet ble stor – FrP gjorde sitt hittil beste valg med over 12 % oppslutning - mer en tredoblet sammenliknet med valget i 1985.[16][20] Selv om Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før i 1987 at FrP og Hagen oppdaget hvilket velgerpotensiale som lå i dette samfunnsspørsmålet. Etter valget i 1987 ble innvandring en like markant sak for FrP som det «sterk nedsettelse av skatter og avgifter» hadde vært tidligere. 1987 representerer en milepæl i FrPs historie da innvandringsproblematikken for alvor ble en frontsak for partiet. Selv om partiet gikk ned i en bølgedal etter suksessvalget i 1989 (med mye intern uro) klarte det å reise seg til gamle høyder igjen ved valget i 1995. I 1993 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtetsamme år, meldte fire av stortingsrepresentantene overgang til partiet Fridemokratene, og den yngre ledelsen i partiet og i Fremskrittspartiets Ungdom meldte seg ut. Blant de utmeldte var Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Stephen Bråten, Ellen Wibe og Lars Erik Grønntun.[21] I 2001 var det igjen uenigheter, som denne gangen førte til at en av partiets mest profilerte representanter, Jan Simonsen, ble ekskludert. Simonsens nære kollega Vidar Kleppe ble suspendert fra partiet i 12 måneder, men valgte selv å melde seg ut av partiet og startet høsten 2002 det nye partiet Demokratene.[trenger referanse] Fremskrittspartiet var ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti med 22,1 prosent oppslutning. Partiet beholdt denne posisjonen ved valget i 2009 med 22,9 prosent. Partiet var da størst i Vest-Agder og Rogaland. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5.–7. mai2006 da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann.
Fremskrittspartiet (FrP) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet ble grunnlagt i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977. Siv Jensen fra Oslo har siden høsten 2005 vært partiets parlamentariske leder, og ble på landsmøtet i 2006 også valgt til formann (fra 2009 kalt leder), etter at Carl I. Hagenhadde innehatt vervet i 28 år. Per Sandberg fra Levanger er 1. nestleder og Per Arne Olsen fra Tønsberg er 2. nestleder. FrPs ungdomspartiheter Fremskrittspartiets Ungdom. Partiets stortingsgruppe består av 41 representanter etter stortingsvalget 2009, da partiet oppnådde sin høyeste oppslutning noensinne med 22,9 %. FrP er dermed landets nest største parti, og er det største opposisjonspartiet på Stortinget. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk. FrPs partisymbol er et rødt eple, og partiets motto er for folk flest.
[vis]
Politisk plattform [rediger]
Fremskrittspartiet definerer seg som et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn». Partiets hovedmål - og navn - var opprinnelig «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep»[2], og i løpet av 1980- og 90-tallet ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land også en hovedsak for partiet. De siste årene har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn hva de andre partiene vil. I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av enkelte også karakterisert som høyrepopulisme[3].
Friheter [rediger]
Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to ereiendomsretten; Frp mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den friemarkedsøkonomien, som Frp anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.[4]Frp trekker frem uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn. Med dette mener partiet at dets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.[4]
Modell for statsstyringen [rediger]
Frp er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. Frp ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av investitur. Partiet vil også arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.[4]Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Det mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.[4]
Økonomisk politikk [rediger]
Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Hovedidéen i dets økonomiske politikk er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og byråkratiet må bygges ned, og at staten dermed bare skal utføre oppgaver som private ikke kan løse selv.[4]Som en konsekvens av dette ser Frp det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentligekarteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.[5]
Frihandel anses av Fremskrittspartiet for å være et gode. Det mener at dette fører til fornuftig fordeling av ressurser og lavere priser, i motsetning til proteksjonisme som på lang sikt ikke vil lønne seg.[5]
Frp går også inn for et mindre regulert arbeidsmarked, lavere skatter og avgifter og økt produktivitet i offentlig og skjermet sektor, da det mener at disse tingene vil føre til økt økonomisk vekst med en påfølgende økning i velferdsnivået.[5]
Fremskrittspartiet er ikke udelt negative til vekst i offentlig sektor, men er klare på at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. Frp ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og vil heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget kan fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.[5]
Frp ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, og uten politiske inngrep eller reguleringer.[5]
Helse- og sosialpolitikk [rediger]
Frp mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. Frp mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan Frp tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.[6]Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener også at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er Frp motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.[6]
I narkotikapolitikken mener Frp at opplysning og holdningsskapning må være hjørnestenen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. Frp støtter også forsøk med bruk avsprøyterom.[6]
Innvandrings- og flyktningepolitikk [rediger]
Frp anser dagens norske innvandringspolitikk som for liberal, og mener at den ikke kan videreføres. Det mener at behovet for arbeidskraft primært må dekkes innenfor landets grenser, og at et eventuelt behov for ytterligere arbeidskraft primært må dekkes innenfor EØS-området. Det mener videre at arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området kun må skje i begrenset omfang og med en innskrenket mulighet for varig opphold i Norge.[7]I flyktningespørsmålet jobber Frp for en modell der flyktninger hjelpes i sine geografiske og kulturelle nærområder, der den norske stat kan bidra til å dekke utgiftene til flyktningmottak fremfor å ta flyktningene til Norge.[7]
Frp mener at innvandring av asylsøkere vil kunne føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge, og at denne innvandringen må begrenses for å forebygge konflikter i det norske samfunn. Frp ønsker også at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger. Frp vil også at kriteriene for å gi asyl skal tolkes strengt.[7]
Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.[7]
Frp har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta i mot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker.[7] I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.[8]
Historie [rediger]
Fremskrittspartiets forløper var «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» (ALP) som ble stiftet på Saga kino den 8. april 1973. I sin hovedtale gikk Anders Lange til et frontalangrep på i første rekke de høye skattene, men også på de politikerne som han hevdet var skyld i disse.[9] Forretningmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke, var blant de aller første, kjente personene som gav sin støtte til ALP. Han var også tilstede på Saga kino under stiftelsesmøtet.[10] Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter. Den 16. mai samme år holdt Lange sin første tale på Youngstorget. Den danske stifteren av Fremskridtspartiet, Mogens Glistrup, var også en av talerne. Tilskuertallet var på ca 4 000.[11] ALP fikk 5,1% oppslutning på den første meningmålingen det var med på. Målingen ble foretatt av TNS Gallup for mai og ble publisert i juni. «Anders Langes skattenekterparti har stått seg inn i det politiske barometer med et brak», skrev VG på forsiden.[12] Målingen viste at ALP fikk mesteparten av oppslutningen på bekostning av partier som Høyre, AP og Det Nye Folkepartiet (Det Liberale Folkepartiet).[13][14] Under valgkampen i 1973 lovte Lange at han, ved et eventuellt flertall, skulle avskaffe statsskatten, samt kutte statsbudsjettet med 9 milliarder kroner (ca 1/3).[15]I 1974 brøt deler av FrP, med Kristofer Almås og daværende stortingsrepresentant Carl I. Hagen i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og 90 % (ifølge FrPs egen historie) av Reformpartimedlemmene vendte tilbake til FrP. Anders Langes Parti byttet navn til Fremskrittspartiet i 1977.
Ved Stortingsvalget 1985 kom FrP inn på Stortinget med to mandater, mens sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget. I mai 1986 stilte Willoch kabinettspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften, og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt.
FrP var fra begynnelsen av et populistisk mini-parti som balanserte på sperregrensen uten å klare å fange oppmerksomheten til større velgermasser. Dette forandret seg drastisk under kommune- og fylkestingsvalget høsten 1987 da Hagen mottok det omtalte mustafa-brevet. I innspurten av valgkampen leste Carl I Hagen høyt fra brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnet og farlig innvandrerne er. «Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland» proklamerte en rystet Hagen, før han leste om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, der kirkene skulle rives og erstattes av moskeer. Brevet viste seg senere å være falskt.[16][17][18][19] Men effekten av brevet ble stor – FrP gjorde sitt hittil beste valg med over 12 % oppslutning - mer en tredoblet sammenliknet med valget i 1985.[16][20] Selv om Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før i 1987 at FrP og Hagen oppdaget hvilket velgerpotensiale som lå i dette samfunnsspørsmålet. Etter valget i 1987 ble innvandring en like markant sak for FrP som det «sterk nedsettelse av skatter og avgifter» hadde vært tidligere. 1987 representerer en milepæl i FrPs historie da innvandringsproblematikken for alvor ble en frontsak for partiet.
Selv om partiet gikk ned i en bølgedal etter suksessvalget i 1989 (med mye intern uro) klarte det å reise seg til gamle høyder igjen ved valget i 1995.
I 1993 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtetsamme år, meldte fire av stortingsrepresentantene overgang til partiet Fridemokratene, og den yngre ledelsen i partiet og i Fremskrittspartiets Ungdom meldte seg ut. Blant de utmeldte var Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Stephen Bråten, Ellen Wibe og Lars Erik Grønntun.[21]
I 2001 var det igjen uenigheter, som denne gangen førte til at en av partiets mest profilerte representanter, Jan Simonsen, ble ekskludert. Simonsens nære kollega Vidar Kleppe ble suspendert fra partiet i 12 måneder, men valgte selv å melde seg ut av partiet og startet høsten 2002 det nye partiet Demokratene.[trenger referanse]
Fremskrittspartiet var ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti med 22,1 prosent oppslutning. Partiet beholdt denne posisjonen ved valget i 2009 med 22,9 prosent. Partiet var da størst i Vest-Agder og Rogaland.
Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5.–7. mai 2006 da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann.
Ordførere [rediger]
Utdypende artikkel: Ordførere fra Fremskrittspartiet
Fremskrittspartiets første ordfører var Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland fylke.
Ved kommunevalgene i 1999, 2003 og 2007 ble Fremskrittspartiet det største partiet i Os kommune i Hordaland. Partiets andre nestleder, Terje Søviknes, ble i 1999 Fremskrittspartiets første ordfører.
Etter kommunevalget 2003 fikk Fremskrittspartiet 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommuneneAustevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune).
Etter kommunevalget 2007 fikk Fremskrittspartiet 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 iVest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa).
I tillegg fikk Fremskrittspartiet en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann i Enebakk.
Fremskrittspartiets formenn og ledere [rediger]
Formenn (1973–2009) [rediger]
Ledere 2009– [rediger]
Parlamentariske ledere [rediger]
Valgshistorikk 1973–2009 [rediger]
Stortingsvalgene 1973–2009